Velg en side

Jeg hadde ikke brukt så mye tid på å tenke på den første tiden etter fødsel. Jovisst hadde jeg fått med meg at det kunne bli noen våkenetter og at det var litt jobb med en nyfødt, men ikke mer enn det. Dessuten var jeg så redd for å føde at all energien min og fokuset var bundet opp i fødsel og jeg klarte ikke å se for meg at det kom en tid etter det.

Vi er mange førstegangsmødre som syntes det har vært vanskelig å se for seg hvordan det er å være nybakt mamma.  Og til alle dere som kommer etter meg vil jeg presentere 3 ting jeg skulle ønske jeg visste før barselperioden.

#1 Babyen tok all min oppmerksomhet

Ja. All oppmerksomhet. Som førstegangsmamma var det mye jeg skulle lære og de aller fleste av oss er ikke erfarne med så små babyer fra før. Og om du skulle ha hatt litt erfaring så er det å ha din egen baby som er 100% avhengig av deg døgnet rundt noe helt annet.

Hele kroppen min var i beredskap for hver eneste lyd fra Sverre. Så snart han skrek litt eller bare rett og slett meldte ifra at han var til stede var jeg på alerten. Å høre han skrike var helt uutholdelig – og når det skjedde var jeg livredd for at han aldri skulle stoppe. Jeg var beredt til å gjøre hva som helst for at han skulle roe seg. Trengte han pupp? Nei, da var det kanskje bleia som var full? Ikke det heller – ååå ja da er han trøtt. Og når han til slutt sovnet og var fornøyd kunne jeg sitte stille i flere timer fordi jeg ville ikke vekke han.

Å ta en dusj ble en luksus som måtte planlegges godt. Mange dager gikk hele dagen forbi uten at jeg hadde fått tid til det. Jeg skulle bli kjent med mammarollen. Sverre skulle bli kjent med å være utenfor magen min. Sverre og jeg skulle bli kjent. Jeg skulle bli kjent igjen med kroppen min – pupper som plutselig var fulle med melk og hormoner som sørget for at kroppen begynte opprydning etter graviditeten. Det var intenst og tok all oppmerksomhet.

#2 Amming – hele tiden

Jeg følte meg ganske godt forberedt på ammingen. I etterkant innså jeg at det å lese den tynne boka jeg fikk av jordmor ikke kvalifiserte som godt forberedt, det var mer å regne som en innledning til temaet. Og etter jeg møtte min venninne Elise som faktisk var godt forberedt til amming (og nå er Ammehjelper) skjønte jeg at jeg hadde vel kanskje bare lest informasjonsbrosjyren om temaet.

Mitt utgangspunkt var at jeg regnet med å amme ca 10-20 minutter hver 3. time ganske akkurat. Jeg syntes det hørtes litt stress ut på natta (siden jeg er veldig glad i å sove mine 8 timer) og helt innafor på dagen. Vel.. Det var oftere og lengre økter. I de første ukene følte jeg at det i perioder var så ofte at jeg nesten ikke rakk noe mellom hver amming. Sverre var en skikkelig storspiser og jeg var på pletten ved første tegn på sult hos han. Jeg var rett og slett ammefast (med godt selskap av pus som du ser på bildet).

#3 Det kan føles litt ensomt

Jeg synes permisjonslivet til tider føltes litt ensomt. Når andre er på jobb satt jeg hjemme med runddansen pupp, bleie og soving. Det var så mange ting som skjedde i kroppen min som jeg ikke helt greide å sette fingeren på, jeg kjente ikke helt igjen meg selv. Og selv om jeg hadde noen rundt meg var det allikevel jeg som måtte gjøre jobben. Sverre trengte meg, og det var lenge kun jeg som var god nok.

Sveinung hadde en jobb hvor han reiste og etter de første to ukene med permisjon ble han sendt til Tyrkia på et oppdrag som skulle vare 5 dager, men endte opp med å vare 14. I de 14 dagene var jeg alene nesten hele tiden. Og i den perioden savnet jeg livet jeg hadde før permisjonen ekstra mye. Jeg savnet følelsen av å kunne hva jeg drev med. Og å være god på det. Jeg syntes det var vanskelig å forsone meg med mine nye arbeidsoppgaver som nybakt mamma. Samtidig som jeg syntes det var veldig fint og stort å oppleve den første tiden til Sverre. Begge disse to tankene og perspektivene eksisterte inne i meg samtidig. Og jeg følte meg så alene om å ha det sånn. Det kjentes ut som om ingen andre kunne forstå.

 

Kommentarer

kommentarer