Om å ha fått et følelsesbarometer

Denne morgenen du skal få ta del i nå er helt spesiell. Jeg var inne i sjette uke som mamma og på besøk hos mamma og pappa. Sveinung var ute på sjøen. Jeg gikk rundt i en tåkeheim og hadde ennå ikke skjønt babyen min. Jeg greide ikke høre forskjell på ulike skrik. Og selv om det alltid var en av tre som var problemet (vil ha pupp, trenger å sove eller har full bleie) så kunne jeg bruke masse tid for å sjekke om han var sulten eller ville sove for så å oppdage en halvtime senere at bleia var full.

Jeg husker jeg ringte mamma på jobb rundt 8 på morgenen helt fortvilet og på gråten. Jeg fikk ikke Sverre til å roe seg. Han skrek og skrek. Bleia var rein og han hadde spist. Jeg var så trøtt at jeg skalv og var utrolig fortvilet over at jeg ikke greie å roe min egen sønn. At jeg ikke greide å forstå hva han trengte. Og at det virket som om det siste han trengte nå var meg. Det siste jeg trengte nå var i alle fall den intense skrikinga hans. Den skrikinga som fikk innvollene mine til å snurpe seg, som vekket en alarm dypt inni meg. Som gjorde det komplett umulig å slappe av og helt uaktuelt å få sove.

Jeg fikk noen velmenende råd. Da jeg la på fant jeg raskt ut at ingen av dem hjalp. Jeg ble mer og mer fra meg og plutselig tenkte jeg i desperasjon at jeg skulle putte Sverre i vogga og sette han i blommerommet i etasjen under. Slik at jeg fikk litt fred. Og kunne få sove. I samme øyeblikk som jeg hadde fullført den tanken inne i hodet mitt eskalerte skrikinga hans til ett helt nytt nivå. Det ble verre enn noen sinne før og jeg ringte mamma som ringte pappa. Pappa kom inn til meg der jeg lå med Sverre hud mot hud og helt fortvilet fordi jeg ikke fikk han til å roe seg.

Pappa tok med seg Sverre ut av rommet og etter to minutter var det helt stille. Han sovnet på bestefaren sin ikke lenge etter. Jeg kunne endelig sove.

Etter noen timer vekket pappa meg for at Sverre skulle få pupp. Jeg våknet med en bismak i mammahjertet hvis jeg kan si det sånn. Lykkelig over å ha fått sovet noen timer, og med følelsen av å ha feilet på alle områder som mamma siden jeg ikke greide å roe min egen sønn.

Det var da pappa sa til meg:

Du skjønner det, Ingeborg. Du har fått et følelsesbarometer. Det du føler føler han. Det du tenker kjenner han.

Det sank det motvillig inn i meg. En del av den nye tilværelsen min betydde at alle mine tanker og følelser ble direkte speilet i Sverre. At  båndet mellom babyen min og meg var så tett at han følte det jeg følte og omvendt. Da jeg bestemte meg for å ta til meg rådet fra pappa merket jeg stor forskjell.

Jeg brukte enkle øvelser for pust, tilstedeværelse og meditasjon for å roe meg selv når jeg egentlig hadde mest lyst til å gå i taket (de samme øvelsene som jeg lærer bort på gravidyoga). Og med stor glede oppdaget jeg at når jeg var rolig ble Sverre rolig. Etter nesten 7 uker med å føle at jeg ikke forstod hva som gjorde at Sverre skrek, hadde jeg plutselig fått meg et godt verktøy som hjalp!!

Dette rådet fra pappa har hjulpet meg flere ganger enn jeg kan telle. Den var gull verdt da Sverre var 3 måneder og vi skulle fly for første gang. Ikke minst da jeg flydde til Polen med han da han var 4 måneder. Og alle de gangene jeg har kjørt alene med Sverre turen på 6-7 timer til mamma og pappa.

Hva gjør du for å roe deg selv når alt går bananas? Har du noen gode tips? Del under – vi er mange som kan trenge noen ess i ermet på intense dager med lite søvn og mange utfordringer <3 <3