Skru opp dryppet. Press. Legen tar tak rundt skuldrene mine, ser på Sveinung og sier; nå holder du rundt henne og så er du med å trykker. Jeg tenker at dette kommer aldri til å gå. Dryppet skrus opp. Det kommer en ri til, jordmor sier press, Sveinung holder hardt rundt meg og ett eller annet skjer. Det kommer ekstra krefter til og plutselig kjenner jeg alt presset forsvinne og Sverre komme ut av meg. Det er den mest surrealistiske følelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Endelig er det over, endelig kan jeg slippe unna fødselsangsten. Nå har jeg gjort det!

Og omtrent der konka jeg.

Etter 24 timer i aktiv fødsel var det ikke mer energi igjen. Jeg ligger i senga, ute av stand til å bevege meg. Totalt utmattet. Tom. Og nysgjerrig. Sverre løftes opp. Det første jeg tenker er han der har da unormalt stor pung. Voksen mann størrelse. Merkelig og klask så ligger han på brystet mitt. Jeg håper noen andre passer på at han ikke detter ned for jeg er redd jeg ikke har nok energi til å holde han selv. Han er overhodet ikke slik jeg hadde forestilt meg. Jeg så får meg tykt, langt, svart hår. Sverre er blond med et svakt rødskjær som svigermor kunne fortelle meg at ingen i deres slekt noen sinne hadde hatt. Ikke i min heller så vidt meg bekjent. Helt annerledes og likevel helt perfekt. Jeg la ikke merke til det da, men Sveinung fortalte meg at alle på fødestua gråt da Sverre ble født. Det kan hende det er vanlig, jeg synes uansett det er veldig koselig.

Så var neste steget. Morkaka skulle fødes. Gjennom svangerskapet hadde jeg snakket flere ganger om at jeg ville ha med meg morkaka hjem. Sveinung synes det var en helt vill ide og lurte på hva jeg skulle med den. Plante et tre svarte jeg. Midt på vinteren? Sverre er jo født i februar. Ja, den kan vel fryses ned? Sveinung ble aldri helt overbevist om den tanken. Da morkaka ble født husker jeg jordmora løftet den opp og så på den. Studerte at alt var som det skulle før hun spurte om vi ville se. Sveinung ville ikke, jeg ville veldig gjerne. Den var stor. Og utrolig fin. Fascinerende tenkte jeg før jeg var tilbake til å eksistere og se på Sverre.

Jordmora sydde meg sammen etter klippet. Det tok en stund, men jeg enset det ikke. Var slettes ikke ubehagelig og jeg hadde kviknet til litt mens jeg så på Sverre. Selv om det bare var minutter siden han kom ut av meg var det ikke til å fatte. Jeg greide ikke å ta det inn over meg at denne skapningen hadde bodd i magen min for kort tid siden. Helt merkelig. Der og da regnet jeg med at det var noe jeg ville forstå etter hvert. Nå vet jeg at jeg aldri kommer til å forstå det fult ut. Et mysterium og et mirakel.

Jordmora er ferdig med å sy og står å beundrer verket sitt. Sveinung fatter interesse. Hun så så fornøyd ut at jeg måtte ta en titt, forteller han meg i etterkant. Han kommer raskt tilbake til min ende av senga igjen. Litt blekere om nebbet. Det så visst ut som ei overkjørt høne.

Jeg husker at jeg spurte jordmor om jeg ikke kunne få en dose til med epidural. Det var visst ikke et alternativ. Da gråt jeg og sa at jeg var lei av å ha det vondt og fikk en stikkpille i stedet. En veldig bra en som hun bare gav til noen få utvalgte, jeg var heldigvis en av dem.

Vi blir flyttet til en annen fødestue. Sverre og Sveinung sovner og jeg er kviknet til. Ser ut i lufta. Ser på Sverre. Ser på Sveinung. Ser ut i lufta igjen. Legger meg ned. Føler en vanvittig lettelse i hele kroppen. Og stolthet. Stolt over at jeg er på andre siden av fødselen. Lettelse over at Sverre har det bra. Lys våken.

Kommentarer

kommentarer

Pin It on Pinterest

Likte du denne?

Del denne posten med vennene dine og spre ordet til flere mammaer der ute <3