Det siste presset

Det siste presset

Skru opp dryppet. Press. Legen tar tak rundt skuldrene mine, ser på Sveinung og sier; nå holder du rundt henne og så er du med å trykker. Jeg tenker at dette kommer aldri til å gå. Dryppet skrus opp. Det kommer en ri til, jordmor sier press, Sveinung holder hardt rundt meg og ett eller annet skjer. Det kommer ekstra krefter til og plutselig kjenner jeg alt presset forsvinne og Sverre komme ut av meg. Det er den mest surrealistiske følelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Endelig er det over, endelig kan jeg slippe unna fødselsangsten. Nå har jeg gjort det!

Og omtrent der konka jeg.

Etter 24 timer i aktiv fødsel var det ikke mer energi igjen. Jeg ligger i senga, ute av stand til å bevege meg. Totalt utmattet. Tom. Og nysgjerrig. Sverre løftes opp. Det første jeg tenker er han der har da unormalt stor pung. Voksen mann størrelse. Merkelig og klask så ligger han på brystet mitt. Jeg håper noen andre passer på at han ikke detter ned for jeg er redd jeg ikke har nok energi til å holde han selv. Han er overhodet ikke slik jeg hadde forestilt meg. Jeg så får meg tykt, langt, svart hår. Sverre er blond med et svakt rødskjær som svigermor kunne fortelle meg at ingen i deres slekt noen sinne hadde hatt. Ikke i min heller så vidt meg bekjent. Helt annerledes og likevel helt perfekt. Jeg la ikke merke til det da, men Sveinung fortalte meg at alle på fødestua gråt da Sverre ble født. Det kan hende det er vanlig, jeg synes uansett det er veldig koselig.

Så var neste steget. Morkaka skulle fødes. Gjennom svangerskapet hadde jeg snakket flere ganger om at jeg ville ha med meg morkaka hjem. Sveinung synes det var en helt vill ide og lurte på hva jeg skulle med den. Plante et tre svarte jeg. Midt på vinteren? Sverre er jo født i februar. Ja, den kan vel fryses ned? Sveinung ble aldri helt overbevist om den tanken. Da morkaka ble født husker jeg jordmora løftet den opp og så på den. Studerte at alt var som det skulle før hun spurte om vi ville se. Sveinung ville ikke, jeg ville veldig gjerne. Den var stor. Og utrolig fin. Fascinerende tenkte jeg før jeg var tilbake til å eksistere og se på Sverre.

Jordmora sydde meg sammen etter klippet. Det tok en stund, men jeg enset det ikke. Var slettes ikke ubehagelig og jeg hadde kviknet til litt mens jeg så på Sverre. Selv om det bare var minutter siden han kom ut av meg var det ikke til å fatte. Jeg greide ikke å ta det inn over meg at denne skapningen hadde bodd i magen min for kort tid siden. Helt merkelig. Der og da regnet jeg med at det var noe jeg ville forstå etter hvert. Nå vet jeg at jeg aldri kommer til å forstå det fult ut. Et mysterium og et mirakel.

Jordmora er ferdig med å sy og står å beundrer verket sitt. Sveinung fatter interesse. Hun så så fornøyd ut at jeg måtte ta en titt, forteller han meg i etterkant. Han kommer raskt tilbake til min ende av senga igjen. Litt blekere om nebbet. Det så visst ut som ei overkjørt høne.

Jeg husker at jeg spurte jordmor om jeg ikke kunne få en dose til med epidural. Det var visst ikke et alternativ. Da gråt jeg og sa at jeg var lei av å ha det vondt og fikk en stikkpille i stedet. En veldig bra en som hun bare gav til noen få utvalgte, jeg var heldigvis en av dem.

Vi blir flyttet til en annen fødestue. Sverre og Sveinung sovner og jeg er kviknet til. Ser ut i lufta. Ser på Sverre. Ser på Sveinung. Ser ut i lufta igjen. Legger meg ned. Føler en vanvittig lettelse i hele kroppen. Og stolthet. Stolt over at jeg er på andre siden av fødselen. Lettelse over at Sverre har det bra. Lys våken.

Jeg har aldri følt meg så alene

Jeg har aldri følt meg så alene

Jeg har aldri følt meg så alene som da jeg var gravid. Det var en merkelig opplevelse. Samtidig som jeg hadde en bunnløs ensomhet inni meg var jeg omgitt av mennesker som elsket meg og ville meg vel. Da jeg var gravid trodde jeg at det var meg det var noe feil med, at jeg var alene om å føle det sånn – nå vet jeg bedre.

Dette innlegget har jeg skrevet for deg som kjenner på noe av det samme som jeg gjorde og som tror du er alene. Som tror det er noe feil med deg og som tror du allerede er en dårlig mamma for at du føler som du gjør. Du er ikke alene. Det er ingenting galt med deg. Det kommer til å bli bedre. Og du er en god mor.

Etter at jeg ble mamma har jeg fordypet meg i graviditet, fødsel og barsel. Gjennom min egen opplevelse ble jeg kallet til å lære mer og hjelpe andre kvinner i denne fasen av livet. Det hele startet da jeg så to streker på graviditetstesten en lørdag i mai 2014.

Jeg hadde kjent på meg at noe var annerledes enn det pleide, men greide ikke helt å sette fingeren på hva det var. Jeg var 28 år og følte meg tryggere og mer balansert enn jeg kunne huske å ha gjort noensinne. Jeg var vant med å få til alt jeg satte meg fore og etter at jeg hadde gjort noen endringer i kostholdet tidligere var jeg også veldig stabil i humøret.

Vel, det var offisielt over da jeg ble gravid. Plutselig var jeg full av hormoner som tok meg med på en berg og dalbane jeg trodde jeg hadde lagt bak meg da jeg gikk ut av tenårene.

Pur lykke og bunnløs ensomhet – samtidig

Inni meg eksisterte det flere motstridende følelser samtidig. Jeg var både kjempeglad og livredd for å skulle bli mamma. Jeg gledet meg over tanken på at det vokste et nytt liv inni meg samtidig som jeg synes det var helt forferdelig. Jeg følte meg på topp og så i neste brøkdel av et sekund helt på bunn.

Alle rundt meg gledet seg og var god støtte i de lysere følelsene. Gleden og lykken. De som hadde gått denne veien før meg delte varme minner fra sine egne svangerskap. Mens frykten, avskyen og mørket som også eksisterte samtidig inne i meg var det ingen som fortalte om. Jeg husker mange anledninger hvor jeg forsiktig hintet om hvordan jeg følte det, uten at det kom respons. Jeg tenkte i mitt stille sinn at alle disse følelsene ikke skulle eksistere. At det var noe galt med meg siden jeg følte det slik. At jeg burde skamme meg for å føle det slik. Jeg følte meg mutters alene. Omringet av de jeg brydde meg mest om.

Fødselsangst

I likhet med 1 av 5 gravide hadde jeg fødselsangst. Så lenge jeg kunne huske hadde jeg vært livredd for å føde. Vi hadde ikke planlagt at jeg skulle bli gravid, men når jeg først ble det vekket det en skikkelig urmamma inni meg. Å ta abort var ikke et alternativ. Men samtidig så synes ikke hjernen min det var et alternativ å føde heller. Keisersnitt var også utelukket.

Graviditet er en av de tingene som når det har kommet til et visst punkt ikke kan reverseres. Og samtidig som fødselen nærmet seg uke for uke la jeg mer og mer lokk på frykten min. I perioder var den fremme og dominerte graviditeten så mye at jeg ikke greide å glede meg over underet i magen.

Å strekke ut en hånd

Jeg husker første time hos jordmor. Det gikk fint i noen minutter helt inntil jeg så en modell av et bekken med en baby trødd nedi. Da brøyt jeg ut i hulkegråt og det varte resten av timen.

Jeg ønsket å bli forstått samtidig som jeg hadde alle piggene ute. Som da jeg var på ultralyd på sykehuset og snafsa skikkelig til jordmor som gjorde undersøkelsen om at jeg synes babydukka hun hadde på pulten sin var kjempestygg. Mens det jeg egentlig prøvde å si var jeg er livredd, vær så snill hjelp meg.

Selv om ingen kom helt inn var det ei modig venninne som kom et godt stykke på veien. Hun hørte på det jeg fortalte uten å dømme. Men hun kunne ikke selv dele av sine egne erfaringer fordi hun ikke hadde vært gravid. Jeg savnet noen med førstehånds erfaring. Noen som kunne stå ved siden av meg i kaoset og lette på skammen. Fortelle meg at dette også er normalt. At mange kjenner på disse følelsene når de går gravid. Og at dette ikke gjorde meg til en dårlig mamma.

Følte du deg også ensom da du var gravid? Kjenner du deg igjen i noe av det jeg har beskrevet? Jeg vil veldig gjerne høre fra deg. Kommenter under eller ta kontakt.

Fødebrev – skrive eller la være?

Fødebrev – skrive eller la være?

Fødebrev er en av mange måter du kan forberede deg til fødsel på. Det er en oversikt over hva du tenker om fødselen og hva som er viktigst for deg. Og en mulighet for deg og de som skal støtte deg til sammen og gå igjennom dine tanker, behov og ønsker for fødselen.

Det er ulike syn på hvorvidt du bør skrive fødebrev eller ikke. Her er noen grunner til å skrive det og noen grunner til å la være:

Grunner til å skrive det

  • kan være en god mental forberedelse for å bli bevisst dine behov og ønsker i fødsel
  • gir mulighet til å ta bevisste valg i forhold til faktorer som du kan påvirke under fødselen (eksempler er smertelindring, fødestilling, igangsetting)
  • la jordmor bli kjent med deg og dine behov. Det er kanskje ekstra viktig for deg dersom du har fødselsangst eller har noen spesielle bekymringer rundt fødsel eller det å være på sykehus
  • jordmor vil raskt kunne få ett inntrykk av hvilken innstilling du har til fødselen, og dermed også gi råd og anbefalinger med dette som utgangspunkt

Grunner til å la være

  • fødselen lar seg ikke planlegge, og den blir sjelden slik du har forestilt deg
  • vil du få en dårlig fødselsopplevelse om fødselen ikke blir som beskrevet i fødebrevet?
  • å skrive brev er en mental øvelse mens fødselen skjer fullt og helt i kroppen. Vil det du har skrevet i fødebrevet hindre deg i å lytte til kroppens egen intuisjon?
  • dersom det er travelt på fødeavdelingen eller du har en rask fødsel er det ikke sikkert jordmor vil rekke å lese brevet
  • jordmor vil få vite mye av det hun trenger når du kommer inn til fødeavdelingen og i innskrivingssamtalen dersom du har det

Hva er din grunn?

Tenk også igjennom hva som er grunnen til at du vurderer å skrive et fødebrev. Er det fordi:

  • Du ikke stoler helt på de som vil være med deg i fødselen? For eksempel jordmor, lege, sykehus eller fødepartneren din?
  • Du forsøker å redusere den naturlige frykten vi alle har for det ukjente? Og prøve å øke din følelse av kontroll?
  • Du ikke stoler på at du eller fødepartneren din ikke vil få mulighet til å uttrykke og vurdere hva som trengs underveis?

Ikke la disse være de eneste grunnene dine for å skrive et fødebrev. Og ikke la forberedelsen din til fødsel være fokusert rundt å unngå hendelser som du tenker vil påvirke fødselen din. I stedet for å bruke energien din på å kontrollere hva du tror andre vil gjøre med deg så bruk den på å forberede deg fysisk, psykisk og spirituelt til det harde arbeidet en fødsel er og til å gi slipp slik at kroppen din kan føde babyen din uten for mye innblanding fra hodet.

For noen av oss er det lettere sagt enn gjort. Og hvis du vet med deg selv at du trenger å lære mer om fødsel for å ta det steget med å gi slipp så kanskje det er viktig for deg å skrive fødebrev. Bare pass på at du har tid til å forberede deg på det harde arbeidet i fødselen også.

Har du erfaring fra å ha skrevet fødebrev selv? Jeg vil gjerne høre fra deg! Del dine tanker om fødebrev i kommentarfeltet.

Er du redd for å føde?

Er du redd for å føde?

Helsedirektoratet anslår at opptil 20% av alle gravide har fødselsangst. Det vil si hver femte gravide og ca. 12.000 kvinner hvert år. Jeg var en av dem, er du?

Hva er fødselsangst?

Fødselsangst er en sterk følelse av frykt, utrygghet og uro for å føde. Det er helt vanlig å kjenne på disse følelsene. Og det en naturlig reaksjon å være redd for det som er ukjent og gjerne også forbundet med smerte. For en kvinne med fødselsangst blir følelsene så dominerende at de i perioder eller konstant overskygger alt annet, også gleden ved å være gravid.

Hva skyldes fødselsangst?

Det er lite forskning på hva som er årsaken til fødselsangst. Vi vet at du ikke trenger å ha hatt angst eller depresjoner tidligere. Noen ganger kan det være følelser og opplevelser som er fortrengt og i graviditeten kommer til overflaten, andre ganger finnes det ingen åpenbar forklaring.

Helsedirektoratet lister opp disse mulige årsakene på helsenorge.no:

  • Frykt for å miste kontrollen
  • Angst for det ukjente
  • Redsel for smertene
  • Frykt for at noe skal gå galt med deg eller barnet
  • Ulike belastninger, enten i nåtid eller fortid
  • Tidligere overgrep eller krenkelser
  • Tidligere vonde sykehusopplevelser
  • Tidligere fødsler som har vært vanskelige

Hva gjør du om du har fødselsangst?

Jordmor snakker med graivd kvinne og undersøker magen hennesAlle gravide som har fødselsangst skal få hjelp av jordmor. Det er viktig at du tar kontakt så tidlig som mulig og forteller om hvordan du føler det. Du skal bli tatt på alvor. Sammen legger dere opp en plan.

Jeg vil også anbefale deg å vurdere kontakt med en Doula. En Doula er en ledsager som støtter deg gjennom svangerskap, fødsel og barsel. Du kan lese mer og finne en Doula nær deg på Norsk Doulaforening.

Mitt beste råd er å ta tak i det med en gang, uansett hvor tidlig du er i svangerskapet. Det finnes masse hjelp å få, men du må oppsøke den hjelpen selv. Ikke gjør den samme tabben som jeg gjorde og vent til slutten! Det går ikke over av seg selv og du fortjener hjelp til å få den beste fødselen og graviditeten du kan få.

Måtte alle kvinner få muligheten til å glede seg til fødsel <3

Pin It on Pinterest